GRATULERER MED DAGEN TIL HUNDETIDSSKRIFTET CANIS – OG FARVEL!

Innlegg opprinnelig publisert av Morten Egtvedt på Canis.no – alt om hund og hundetrening! på facebook. 
Skjermbilde 2018-02-23 kl. 17.43.10

Hei, jeg heter Morten Egtvedt. Jeg startet hundetidsskriftet Canis sammen med Cecilie Køste i 1998, og var redaktør de første 10 årene. For nøyaktig 20 år siden gikk den første utgaven av hundetidsskriftet Canis i trykken. Det betyr at våre abonnenter i disse dager vil holde jubileumsnummeret i hendene.

Dessverre blir også denne jubileumsutgaven den siste utgaven av tidsskriftet som blir utgitt. Etter å ha gått med betydelig underskudd de siste to årene er vi dessverre nødt til å legge ned bladet med øyeblikket virkning.

Vi håpet i det lengste å finne en løsning som gjorde det forsvarlig å fortsette driften, men vi må bare erkjenne at vi har kommet til enden av veien. Hundetidsskriftet Canis er fra og med i dag derfor historie i Norge, Sverige og Danmark. Nr. 1/2018 blir den siste utgaven som blir sendt ut.

OBS: Canis utgis også i en finsk utgave – DENNE FORTSETTER SOM FØR! (Se www.canis.fi for mer info)

Canis sin øvrige virksomhet blir ikke påvirket av at tidsskriftet legges ned. Canis Hundeskole holder flere kurs enn noen gang, og vi har de to siste årene utdannet flere nye klikkerinstruktører enn noen gang gjennom vårt 1-årige klikkerinstruktørkurs, som nå kjøres som en online utdannelse. Vi kommer også fortsatt til å skrive artikler og lage annet interessant innhold om klikkertrening som du vil finne på våre nye nettsider (Canis.no/se/dk) som ble lansert rett før jul.

Kort sagt, verden går videre – men dessverre har tiden løpt fra tidsskriftet. Annenhver oppsigelse vi har fått de siste årene sier en variasjon av: «Jeg er kjempefornøyd med bladet, men har dessverre ikke tid til å lese det lenger.» Tilbakemeldingene fra leserne er like gode som før, men det kan se ut som om hundeeiere i 2018 har mistet tåmodigheten med lengre artikler, og kanskje foretrekker å konsumere hundekunnskapen i andre former. Nedgangen i lesere startet da Facebook tok av, og har fortsatt nedover sakte men sikkert siden den gang (mens fraktkostnadene dessverre har eksplodert i motsatt retning).

Vi beklager sterkt at vi ikke kan levere flere Canis-utgaver til deg som trofast abonnent. Informasjon om kompensasjon til abonnenter finnes på side 3 i Canis nr 1/2018 som kommer i postkassen innen en ukes tid.

ET TILBAKEBLIKK – OG VEIEN VIDERE

Når et kapittel skal avsluttes, er det interessant å tenke både litt bakover og framover.

Da vi startet Canis-tidsskriftet for 20 år siden var pri 1 å spre kunnskap om belønningsbasert hundetrening. Det var på denne tiden fortsatt mye straffebasert hundetrening i omløp. Det var derfor viktig for oss å vise at det faktisk fantes et alternativ. Det var viktig å vise mange praktiske eksempler på hvordan man kunne trene de samme øvelsene/adferdene enda mer effektivt ved hjelp av positiv forsterkning (og da først og fremst gjennom klikkertrening).

Straffebasert trening finnes fortsatt og vil fortsatt finnes i all overskuelig framtid, men jeg tror faktisk at vi nå (i Norden, dessverre ikke i resten av verden) trygt kan erklære at denne kampen på mange måter er vunnet. Det finnes nå en kritisk masse med positive trenere og instruktører, nye hundeeiere blir i mye større grad enn før sosialisert inn i en belønningsbasert tankegang, de aller fleste nye bøker som blir utgitt beskriver belønningsbasert trening, det finnes gode praktiske belønningsbaserte metoder for det aller meste du trenger å lære en hund, og dyrevelferd under trening har til og med blitt inkludert i lovgivningen. Og selv om pendelen tilsynelatende kan svinge litt fram og tilbake, har det skjedd en grunnleggende forandring som har kommet for å bli. Den teknologiforandringen som har funnet sted innen hundetreningen de siste 20 år, er like umulig å snu som utviklingen innen IT-teknologi.

Og hvis vi nå retter blikket framover, hva er den viktigste utfordringen for å utvikle hundetreningen videre de neste 20 årene? Min spådom (eller rettere sagt ønske) er at den neste kampen ikke først og fremst vil stå mellom positiv og tradisjonell trening (uansett hvordan man velger å definere disse to begrepene). Jeg håper det som i større grad vil skape dynamikk i utviklingen framover er om treningen er basert på vitenskapelige prinsipper eller ikke.

Og her kommer en liten brannfakkel til alle «positive trenere» der ute:

1. Positive/belønningsbaserte trenere kan være minst like lite vitenskapelige (eller overtroiske) som enhver trener som av og til benytter straff i treningen!

2. At du trener belønningsbasert betyr ikke at du automatisk har gode nok mekaniske ferdigheter til å trene effektivt

De neste 20 årene drømmer jeg derfor om å se to ting:

1. For det første ønsker jeg å se at hundetrening som fagfelt knyttes enda sterkere opp mot ADFERDSANALYSEN (Applied Behavior Analysis). Det er på tide å legge vekk restene av den etologisk baserte hundetreningen fra forrige århundre en gang for alle.

Men, for å sette ting litt på spissen, det er også minst like viktig at positive trenere ikke ramler ned i et spirituelt-empatisk hull med overdreven bruk av abstrakte, udefinerte begreper helt uten innhold. Bedre skolering av hundeinstruktører innen adferdsanalyse kan være en effektiv vaksine dette.

Større vekt på å gjøre observasjoner og å ta data underveis i treningen er også noe jeg håper kommer mye sterkere de neste 20 årene. Vi trenger mer data og mindre synsing – også innen belønningsbasert trening!

Utfordringen for oss som er hundeinstruktører blir å «tenke presist mens vi kommuniserer forståelig», slik at nye hundeeiere gradvis blir shapet inn i en mer vitenskapelig basert måte å tenke hundetrening på. Det skjer ikke over natten, men mye kan skje på 20 år…

2. For det andre håper jeg å se at alle hundetrenere (spesielt de som allerede trener belønningsbasert) slutter å tenke så mye på forskjellen mellom «snill og slem trening» (denne er kampen er vunnet allerede husker du!) og i stedet begynner å fokusere mer konkret på hvordan hver enkelt av oss kan utvikle enda bedre praktiske trenerferdigheter selv – og lære dette videre til andre – slik at vi virkelig kan spisse de belønningsbaserte metodene. På dette feltet er det et enormt forbedringspotensiale, og enhver forbedring vil også bidra til å gjøre belønningsbasert trening mye mer forlokkende for de som fortsatt sitter på den andre siden av gjerdet.

Jeg tror dette er to punkter som i større grad kan virke samlende for hundemiljøet. Vitenskap er noe alle rasjonelle mennesker kan samle seg bak, og ingen trenere (uansett treningsmetode) vil være uenige i at det er interessant å vite mer konkret hvordan man kan bli en teknisk bedre hundetrener.

Mitt råd er derfor å ha fokus på disse punktene, og i mye mindre grad skyte oss selv i foten ved å kritisere «slem trening». Å kritisere andre er i seg selv «slem trening» (andre mennesker er også dyr med følelser…). Det skaper motkontroll, og er generelt veldig lite effektivt.

Ekkokammer i sosiale medier finnes ikke bare i politikken – de finnes også i hundetrening, og resultatet er som regel at gradvis mer ekstreme meninger innen «din retning» blir shapet fram. Hundetrening kan i verste fall ende opp like polarisert som amerikansk politikk der man i sin verste form finner religiøs dogmatikk og rasisme på den ene siden, og spirituell-empatisk svada og identitetspolitikk på den andre («Oprah for president!»). Det som kan bygge broen og gjøre at vi møtes på et bedre sted, er mindre synsing fra begge sider, og en mer vitenskapelig tilnærming til profesjonen vår.

Og den vitenskapen som er relevant for hundetrening er – først og fremst – ADFERDSANALYSEN (Applied Behavior Analysis). Jeg anbefaler alltid viderekommende hundeeiere å kutte ned på konsumet av hundebøker og i stedet begynne å lese bøker om adferdsanalyse (helt til hundebøkene kommer opp på riktig nivå!). Som sjef for et hundebokforlag, tror jeg ikke at jeg kan si det klarere enn dette.

TAKK!

Jeg vil gjerne sende en stor takk til alle våre lesere gjennom mange år – og spesielt til deg som ble med oss hele veien inn.

Jeg vil også rette en stor takk til artikkelforfattere, oversettere, annonsører, trykkeri og alle andre samarbeidspartnere gjennom mange år. En spesiell takk går til Marthe Groven (redaktør fra 2008 til 2013) og Dina Doctermann (redaktør fra 2013-2018) for den innsatsen dere har lagt ned i bladet.

Hundetidsskriftet Canis er historie, men vi vil fortsatt ha mye moro med hundetrening gjennom andre kanaler. Vi sees på nettet eller på et kurs/seminar før du vet ordet av det!

Mvh
Morten Egtvedt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *